'; Anna Granqvist | Vis vei du og
En grafisk designer og illustratør som sitter på Nesoddparken sammen med 60 likesinnede fargeklatter. Er også redaktør for Korbladet og prøver å få til skolmat av matsvinn. Elsker jo egentlig å sy, men 20 år gikk fort gitt!
Min utfordring
Reparere klær. Stappfull boks med ukjent innhold og støvete symaskin skal luftes

Noe dette prosjektet belyst godt, er hvorfor det er så vanskelig å gå ned i vekt. Det å endre noe i fire uker hørtes ganske enkelt ut, men det viste seg å være seigt allerede etter en uke. Energien som ligger i å ta tak i noe med full oppmerksomhet er noe helt annet en å legge om til nye rutiner. Alltså: Hvis jeg skal klare å endre noe som helst så er det først uke 3 og 4 som virkelig teller, når det begynner å bli kjedelig. Det å ha forventning fra dere om å legge ut bilder her har vært en god hjelp for å ikke «glemme» det jeg lovet meg selv. Jeg tror at små hull i klærne oftere vil bli reparert også fremover, og terskelen for å «bare gjøre det» har blitt lavere nå som jeg har sysakene fremme i lyset. Kleshaugen som jeg håpet skulle være borte har i det minste blitt kraftig redusert. Alt i alt: Interessant reise, og gøy å følge med dere alle.

Endelig litt kos ved symaskinen, det var jamen på tide. Fikk forlenget et par 3/4-bukser, som på meg med korte ben bare ser ut som vanlige bukser som krympet i vask. Ellers syns jeg det er veldig gøy å lese hva dere andre driver med, matsvinn og glidlås som får nytt liv. På spørsmålet om jeg påvirket andre denne måneden? Tja, hele verden ser jo ut til å gå inn i et grønt paradigmeskifte siden vi startet opp. Jeg velger å tro at det er vår fortjeneste. Stå på!

Et pyttelitet hål i favorittbuksen ble sydd mens buksen satt på. Ellers har det vært treigt. Lei at jeg misset midtveissamlingen og at det er så vanskelig å holde fokus på å reparere klær. Tre brakkesyke barn hjemme i kombinasjon med trykkfrist på bladet jeg er redaktør for på torsdag gjør at jeg får si meg fornøyd med et mikrohull i dag. 

Det å lappe knær var mye mer knot en jeg trodde. Smale barnebein og stor symaskin. Hvorfor valgte jeg et hjerte? Neste gang blir det håndsøm. Datteren på 7 likte å se på og gleder seg til rosa bukse når hun våkner. 

Takk til Marit som ga meg 2 liter mesk. Ikke visste jeg vad mesk var, men det visste google. Nå har vi åtte brett duftende knekkebrød og litt ny læring på kjøpet. Overraskende godt og fremfor alt deilig å kunne redde gode råvarer fra å ikke bli spist. 

Fokuset ble revet litt bort fra lappene som skal sys på barna bukser. Alvoret i situasjonen og uro for alle gode folk jag kjenner som ikke står helt rustet for Korona-sjokken, gjorde at symaskinen fikk en ufortjent statistrolle på scenen. Prøver å gjøre ting som involverer barna, så kanskje de får bli med å sy på lappene i morgen? 

Kveldens økt: to kjoler som eksponert forsiden litt i overkant raust, er nå strammet inn! Latterlig enkelt med to små sting. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før? 

Farmor satt trygt og konsentrert og lappet sokker og klær ved peisen på kveldene når jeg var liten. Det var noe fridfullt og fint med det, og jeg innser jo nå at det også var en fantastisk effektiv måte å bruke tiden på. Pause? Frem med tøykurven. Hadde vi noen huller i klærne ble de ikke gamle hvis vi gikk inn døren hos henne. Følte meg litt som farmor i kveld når jeg fannt min krok og håndsydde tre plagg. Så deilig å la tankene får gå i sakte tempo, og å få en skjermfri tyst alenestund. 

Der kom bordet endelig frem. Noe av rotet har blitt sortert og ordnet, men mye har flyttet inn på soverommet. Pytt, pytt! En vandrende problem har i hvert fall kommit ut av syne. Deilig. 

I steden for å gjøre som jeg normalt ville gjort (og som nok er del av grunnen til at inget blitt gjort på lenge): Å rydde bordet perfekt FØR nål kan møte stoff, satte jeg meg i rotet og begynte med håndsøm. Har fått reparert to hull i en ullgenser, og skal nå i gang med en vanskelig nøtt: En barnegenser med hånd-dukker på ermene som raknet både i sømmer og stoff. 

Jøss så mange glømte skatter. Kategorier: Hull på kne, BH-bøyler som stikker ut, ullsokker som må stoppes, håndsøm, knapper og glidlås som rykt, sensurering av dyyype utringninger og bokser som må legges opp. Hva gjør jeg med ødelagda klær som barna vokst fra tro?

Inspirert av Judith stoppet jeg en halv etter å ha begynt å plukke frem til å lage middag. Hva vi egentlig av spisbart i kjøleskapet? Det ble Tapas- torsdag med kikkertfyldte spinatpannekaker, linsedal, grønnsakspai, rødbetfalafel og diverse annet. Jaggu en god følelse og litt mer plass i kjøleskapet. Prokastrinering av eget prosjekt en dag til er jeg redd. 

Dag tre og det står still. Jeg har i det minste tatt dette bildet, det er en start. Etter å ha lokalisert symaskinen så var det å finne ut HVA som skal sys. Jeg har en boks med «Kanskje noen gang»-klær, enten ødelagde favorittklær jeg tenkt å rappe mønstret på noen gang, nye klær med litt feil fasong som jeg tenkt justere noen gang, samt ødelagte glidlås i diverse barnetøy som knoddarna sikkert vokst ut nå.

Jeg liker ikke å kaste klær, og har ikke helt tillit til at det jeg putter i Fretex-boksene virkelig blir brukt: Har hørt att alt tøy gjenvinnes, men er dette virkelig sant?

Dette er litt flaut. Mine kunstnerkollegaer på Nesoddparken pleier å mobbe meg litt fordi jeg er så ryddig og strukturert, Post-It-dronning, går på BI å greier. Dette bildet viser en annen side som dessverre er like reel: ROTRUMMET. Langt inne der et sted kanskje du finner min symaskin? Da har du klart noe jeg ikke klart siden jeg flyttet til Nesodden 2013. Alltså: Jeg har tatt utfordringen med å reparere klær. Steg ett er å lokalisere symaskinen. Da tror jeg vi kaller det en dag.